Veven former rommet

Tekst av Line Ulekleiv 

Elin Iglands arbeider Woven Formskrysser rom ved hjelp av tekstile tredimensjonale streker – diagonalt, vertikalt og horisontalt. Denne markeringen av retning skaper en grunnleggende dynamikk som tangerer det rene kaos. Hun skaper uforutsigbare strukturer som eksploderer langs ulike strekninger parallelt. Veven blir et redskap for skulpturelle former som modelleres grovt trådlig, fritthengende eller veggmontert i grafisk tydelige farger, som dyp lilla og svart. 

Igland håndvever på digital jaquardvev, og hennes arbeider kan ses som en slags flokete og taktil reaksjon mot den digitale vevens evne til detaljert bildegjengivelse. Da denne typen vev ble introdusert på midten av 1990-tallet ble et helt nytt register av tekstile uttrykk gjort mulig; og vevde fotografier fikk sin parademarsj blant kunstnere fra alle disipliner. Denne typen vev lar et materielt og komplekst uttrykk være innen umiddelbar rekkevidde, som en moderne bildevev hvor hånden i stor grad er erstattet med maskinell teknologi. Illusorisk realisert blant annet i Pae Whites sceneteppe til Operaen i Oslo, som på avstand ser ut som krøllet sølvpapir. 

Igland søker mindre minituøse og presise uttrykk, hun mimer ikke andre stoffligheter, men velger å jobbe med vevens grunnleggende komponenter: innslag, renning og materialiteten i tekstilet. Den vevde flaten, som er avhengig av visse instruksjoner og konvensjoner, konstrueres på røff maner, og transformeres til noe organisk som kroppslig forlater det todimensjonale bildet. Vevens flukt ut i rommet påvirker betrakteren og hennes handlingsmønster i rommet direkte. Hun må bevege seg under tekstile slynger eller store frynser, og de vevde trådene som henger der som uvørne energiladninger. Ett arbeid opptrer som en urolig slynge eller vugge på veggen, rastløs utforskende hva det tekstile uttrykket kan romme på et rytmisk plan. Tråden blir en linje som gjentar seg selv med ulike intervaller, musikalsk atonal.

Kunsthistorien utgjør et inspirerende bakteppe for Iglands praksis, selv om hun åpenbart forholder seg til til aktivt praktiserende kunstnere. Man kan kanskje ane Sheila Hicks’ monumentale tekstile veggarbeider og skulpturer, i vibrerende farger og med et bredt spekter av materialer. Andre tilknyttede navn er blant annet Magdalena Abakanowicz og Claire Zeisler, som også er kjent for sine eksperimenter med billedveven som utgangspunkt for tredimensjonal og ekspressiv form. 

Som pioner for denne oppløsningen av flaten som dominerende form finner vi i Anni Albers’ vevde arbeider, som i sin tid var radikale og flyttet på etablerte grenser. Albers begynte å veve motvillig da hun var student ved Bauhaus-skolen i Weimar på 1920-tallet, men så snart de konstruktivistiske mulighetene i vevnadens grid. Hun la innen den tidlige modernismen grunnlaget for ny tenkning rundt et tekstilt språk, og utvidet dets uttrykk blant annet gjennom en betoning av volum og inkludering av materialer som papir og jute. Hun opererte i et kunstnerisk paradimeskifte hvor abstraksjonen sto i høysetet, malerisk og skulpturelt. Flaten blir tvetydig og skyter ut av sitt begrensede felt, koloristisk og materielt. Elin Igland ivaretar vevens eksperimentelle og abstrakte potensial, og fanger med det samme opp lianer fra en nytenkning rundt tekstilets tøyelige behandling av form og struktur. 

 © 2020 by Elin Igland 

  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Elin

Igland