HVA VI SNAKKER OM NÅR VI SNAKKER OM VEVING
- om Elin Iglands vevde kunst

Tekst av forfatter Mirjam Kristensen

 


Når man leser om tekstilkunst, er det ikke uvanlig å finne beskrivelser av de hverdagslige tekstilene vi omgir oss med og kjenner så godt, og hvordan de kan omdannes til kunstverk. Tekstilkunsten kan skape det kjente om til noe fremmedgjort, noe kraftfullt og kanskje politisk, en kontrast til den hverdagslige tekstilen som gjør at vi opplever tekstilkunsten som relevant, som noe som angår oss.

At det har vært behov for å løfte tekstilkunsten ut av definisjoner som omfatter den tradisjonelle kvinnelige sfæren, er det liten tvil om. Tekstilkunsten har måttet etablere seg på egne premisser. Men det er allikevel ikke tilfellet at all kunst som er laget av myke materialer nødvendigvis handler om å skape en kontrast til hverdagslige gjenstander. Materialet fordrer ikke verken kjønn eller en filosofi rundt det dagligdagse. Det behøver heller ikke være slik at tekstilkunst i dag handler om å skape avstand til de kvinnelige kunstnerne på 70-tallet som fremmet politisk kunst. I Elin Iglands vevde kunstverk er det ved første tilnærming helt andre estetiske uttrykk og historier som kommer fram. Først og fremst fordi hun ikke lager en billedvev, men bruker veven til å forme skulpturelle og abstrakte kunstverk. 

På mange måter kan man si at veven fungerer som en metafor på det moderne livet; du har en masse tråder i ulike kvaliteter og farger som du kan ordne og sette sammen til ditt eget bilde innenfor en ramme. Renningen holder trådene på plass og skaper orden. Vevegarnet er kaoset. Livet ditt utspiller seg ukontrollert innenfor en kontrollert og begrenset ramme av tid, kjønn og sted. Men så er det også nettopp der, innenfor de gitte rammene, at de kaotiske tingene som hele tiden skjer, former livet ditt til noe du aldri kunne ha beregnet deg fram til. Akkurat dette spiller Igland bevisst på og med i sine skulpturelle vevearbeider.

I tynne, svarte ulltråder som henger ned fra taket, beveger tjukke rakler med nylontråder i forskjellige farger seg; blått, burgunder, rosa, gult og grønt. På spolen ser de tynne nylontrådene ut som sirlige, stramme tråder, men ved å ta i dem og strekke på dem, blir trådene flossete og “pusete” i uttrykket. Når trådene så legges sammen i bunter og ulike farger blandes i buntene, oppstår en tykkelse og et kloddete uttrykk som buler ut av renningen og faller utenfor vevens tilsynelatende stramhet. Selv om nylontrådene blir holdt på plass av de svarte ulltrådene, skapes en uforutsigbarhet; er dette orden eller kaos?

Vi liker begrepene orden og kaos for å beskrive livene våre. Der kaoset råder, skal orden bringes inn. Der det er orden, finner vi ro. Dette jobber vi for. Men en kunstner finner aldri roen og vi som betrakter kan ikke slå oss til ro med et kunstverk. Er det ikke nettopp når trådene flosser seg og de tjukke raklene tyter ut av renningen; når de enkelte fargene sammen skaper en helt ny nyanse, at det fascinerende og gåtefulle uttrykket oppstår som får oss til å ville se mer, vite mer og reflektere mer? I dette øyeblikket trekker Igland oss inn i sitt univers av nylon og ull. Et univers som tar plass i rommet, som henger ned fra taket og møter deg og som kan fortelle en hemmelig historie.

En historie om et redskap og et håndtverk som har gått igjennom flere revolusjoner og som har fordret en kunstart som hele tiden må forholde seg til det industrielle og masseproduserte. På slutten av 1800-tallet ble vevekunsten industrialisert og masseproduksjon av tekstiler var i gang. Men de maskinene som en gang var moderne, blir alltid utdaterte og de materialene som en gang var salgbare, blir liggende i en krok. Mellom alle disse strømningene står kunstneren som kan bevege seg fritt fram og tilbake i historien og ta for seg av alle teknikker, maskiner og materialer som måtte finnes.

I sin utstilling har Elin Igland benyttet seg av nylontråd som en gang skulle brukes i en maskin som kun laget sokker. Den svarte renningstråden har gått ut av produksjon. På et plan kan man si at arbeidene handler om å ta i bruk det som ble liggende igjen etter et industrisamfunn som ikke finnes lenger, om å skape kunst av restene etter andre menneskers drømmer. Det er ingenting ved de vevde arbeidene som minner om sokker, som bærer i seg en kritikk av hvordan industrien er flyttet ut av landet vårt og til masseproduksjon i land med lavere kostnader. Men det er den skjulte historien som ligger der.

Vi kommer altså ikke utenom det hverdagslige, sokkene, fibrene i plaggene vi tar på oss hver dag. Vi kommer ikke utenom at tekstilkunsten derfor ofte blir politisk. Eller sagt på en annen måte: vi kommer alltid tilbake til det. For det er jo også sånn selve livet er. Hverdagslig, politisk, estetisk og med store, tjukke rakler som faller utenfor renningene og skaper det du ikke hadde forventet, det gåtefulle som gjør livet til noe mer, til noe vakkert.

 © 2020 by Elin Igland 

  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon

Elin

Igland